onsdag 1. april 2009

Vinterland


I dag så vi filmen "Vinterland" som ble spilt inn i 2007. Filmen er laget av Hisham Zaman og ble nominert til tre Amanda-priser. Av disse vant den kategorien "Årets mannlige skuespiller".

Vinterland handler om Renas, en Iraker som har bosatt seg i Nord-Norge, og kvinnen i hans liv. Det tror han hvertfall. Hun, Bermesk, har nemlig blitt fortalt at han er en velstående og ikke så lite kjekk mann. Han har sett bilder av henne hvor hun er ung og vakker. Ikke noe av dette viser seg å stemme når de møter hverandre på flyplassen for første gang.

Selv om jeg vanligvis er ganske tolerant ovenfor filmer, syntes jeg at dette var en av de kjedeligere filmene jeg har sett. Filmen er helt uten spenning, den er faktisk totalt fraværende. Handlingen forløper seg akkurat som man forventer og det er ingen store overraskelser underveis. Høydepunktet var en heller morsom slakting av en sau.

Filmer som dette, korte langfilmer eller lange kortfilmer om du vil, er ofte preget av å ha et klart budskap som de vil få frem. Denne filmen synes jeg derimot stiller svakt her. Den forteller om arrangerte ekteskap og integrering i det norske samfunnet. Det er temaer som kanskje er viktige, men de er fortalt bedre før.

Jeg vil ikke anbefale å se denne filmen med mindre du liker filmer med treg handling og kurdere. Filmen har riktignok noen lyspunkter som når Renas skal vise hvor hyggelige nordmenn er og når telefonkiosken endelig går dukken, men det er bare ikke nok.

Bilde

mandag 23. mars 2009

Max Manus

Jeg synes det var morsomt at skolen tok seg tid til å la oss elever gå på kino i skoletiden, men jeg skjønner også hvorfor de gjorde det. Jeg synes det var en flott og lærerik film, noe norske elever i dag ikke kan gå glipp av.

Som sagt synes jeg at filmen er virkelig fin. Den forteller oss om hvordan det faktisk var i landet under krigen. Den forteller oss også om hvordan det var å ikke ha et eget land, hvordan de måtte arbeide i skjul fra tyskerene, men likevel turte å ofre alt for landet sitt og hvordan nordmennene holdt sammen.
"De har tatt landet mitt... jeg vil ha det tilbake" -- Max Manus

Jeg syntes også at det var interessant å få snakke med regissørene av filmen. Spesielt syntes jeg det var morsomt at de fortalte så mye om hvordan filmen ble laget. Forskjellene på de bildene uten dataredigering og de med var nemlig veldig store. Det var også rart å høre hvordan nzai-flaggene som hang i Oslo skapte følelser hos spesielt eldre folk. Det var hyggelig at de tok seg tid til å snakke med oss selv de nok er veldig travle.

Filmvaner

Jeg tror ikke at jeg ser spesielt mye på film. Det hender jeg ser filmer hvis det kommer en spennende film på tv, en stor nyhet på kino eller hvis jeg får besøk. Sett bort i fra dette, ser jeg sjelden på filmer, men jeg prøve å få meg alle de 'store' filmene som kommer ut.

De filmene som jeg ser, er som oftest spennings-filmer. Jeg liker at spenningen driver filmen videre, helt til du ikke kan slutte før du har sett hvordan filmen ender. Kanskje unødvendig å si, men kjærlighets-filmer er et ikke-tema. Komedier synes jeg at kan være morsomme, men som oftest ikke.

En av mine favorittfilmer er Da Vinci-koden. Den forteller historien om hvordan en professor prøver å finne den hellige gral. Jeg synes filmes er spesielt spennende fordi den forteller en historie som blir gradvis mer og mer innviklet samtidig som nettet snører seg sammen for hovedpersonene i filmen. Et lite hint; de klarer seg til slutt.

Ellers synes jeg noen av James Bond-filmene er fine. Selv om det blir litt over i humor-kategorien. Her er det fart og spenning fra start til slutt, men kanskje ikke alltid på en like seriøs måte. Sånn som f.eks. her:




Bilde: Da Vinci-koden

onsdag 18. mars 2009

Film-oppgave

Oppgaver som denne film-oppgaven er jeg ingen stor fan av. Det blir ofte mye mas og resultatet blir sjelden slik du hadde tenkt deg. Sånn ble det denne gangen også. Riktignok skyldtes det ikke manglende entusiasme, men det gjorde ganske stor skade likevel.

Jeg synes vi hadde et godt utgangspunkt med et godt manus. I manuset prøvde vi å fokusere på å få fram informasjon uten å gjøre det kjedelig. Vi ville også lage en film som skilte seg litt fra de andre. Desverre misforstod alle på gruppen vår det at det bare var et kamera til utlån for oss SSP-elever. De kameraene som Media bruker er nemlig ikke mulig å låne. Hvorfor? Jeg aner ikke. Det førte til at den ene dagen som var avsatt til filming gikk rett i vasken.

Kriseplan: filme en liten del og gjøre resten av manuset om til photostory. Photostory er ikke det beste jeg vet, men det var vårt eneste valg. Etter dette møtte vi heldigvis ikke flere store problemer med unntak av diverse små tekniske problemer ved redigeringen av filmen.

Jeg synes ikke at resultatet vårt ble særlig bra. Videoen vi hadde i starten var grei, men photostoryen var egentlig veldig rotete. Litt informativ synes jeg den var, og hvis du legger godviljen til, finner du spor av allusjon, skjult argumentasjon, plussord og humor.

Derimot, ble jeg veldig imponert av det de andre gruppene klarte å lage. Særlig gruppe en og to synes jeg klarte å få fram mye informasjon uten at filmene deres ble kjedelige. Spesielt synes jeg at det var morsomt hvordan gruppe en tok oss med på en tur rundt på Sandvika skole med to ganske komiske personer i hovedrollen. Jeg synes også at filmen Sandvika-losen var kreativ og godt utført, men den ga oss ikke så mye informasjon som andre.

Fordi filmen vår ikke ble helt som jeg hadde håpet, har jeg egentelig ikke lyst til å legge den ut, men det ser ikke ut til at jeg har noe valg. Så her er den:

tirsdag 10. mars 2009

Reklame

Reklame betegnes vanligvis som et budskap som er ment å informere mottakeren. I disse dager brukes det som oftest om budskap som informerer om produkter og tjenester. Da gjerne med den hensikten å øke salget av produktet/tjenesten.

Reklame er en stor del av samfunnet i dag fordi det spres gjennom massemediene. Massemediene i dag er nesten umulig å komme seg unna, og derfor er det også vanskelig å holde seg unna all reklame.

Jeg har valgt en reklame som gikk på TV3 for en stund siden. Den reklamerer for Gilde sine pølser. Hensikten er selvfølgelig å fortelle alle hvor gode pølsene til Gilde er. Denne reklamen tror jeg appellerer til de aller fleste, men kanskje særlig til småbarnsfamilier.



Videoen beskriver en fotballkamp mellom to unge guttelag. En av spillerne faller og legger seg ned på bakken og begynner å gråte. Som trøst får han sitte på siden og får en pølse. En annen spiller ser dette og får et plutselig innfall. Han legger seg ned, holder seg på kneet og begynner å gråte. Han blir satt på benken og får en pølse han også. Nå har alle de andre oppdaget hva som skjer også. De legger seg ned, alle sammen. Til slutt sitter alle sammen på benken og spiser pølser. Da dukker logoen fra Gilde opp og forteller oss at det er deres pølser guttene spiser.

Det er ingen tekst eller tale i denne videoen foruten logoen til Gilde og en sang som spilles i bakgrunnen. På den annen side vil ikke dette si at videoen mangler argumentasjon. For det er nemlig mye indirekte argumentasjon. Alle de sju guttene ser veldig glade ut der de sitter på sidelinjen og spiser pølser. Dette er et slags signal om at du blir glad hvis du spiser Gilde sine pølser. Musikken som spilles i bakgrunnen er også ganske lystig.

Jeg tror denne reklamen er veldig effektiv. Først fremst fordi den er så morsom noe som gjør den lett å huske. Og kanskje er det noen små barn der ute som kan identifisere seg med reklamen. Neste gang jeg faller og slår meg, vil hvertfall jeg ha en pølse!



Bilde fra dagbladet.no

tirsdag 24. februar 2009

Mitt liv som hund

Mitt liv som hund er en svensk film som kom ut i 1985. Den er basert på boken med samme navn som ble utgitt av Reidar Jönsson i 1983 og regissert av Lasse Hallström. Filmen ble veldig godt mottatt av både publikum og kritikere. Den er senere blitt husket som en av de bedre svenske spillefilmene som noen gang er laget. Noen av temaene som filmen omhandler er døden, kjærlighet og det å kunne stole på hverandre.


Filmen handler om Ingemar som bor hjemme med broren og moren sin. Desverre er moren syk og barna driver henne til vannvidd. Derfor sendes Ingemar til slektninger i Småland. Der møter han personer som forandrer livet hans.

I filmens innledning, etter en scene som tydeligvis er et frampek, møter vi Ingemar, broren hans Erik og deres mor. Vi skjønner at brødrene er som de fleste brødre, bråkete og kranglete. Vi får også vite at moren er syk og at hun ikke lenger orker å passe på barna. Med unntak av den første scenen er filmen nesten helt kronologisk.

Gjennom filmen ser vi at Ingemar forandrer seg ettersom han møter nye personligheter. Det er også verdt å legge merke til Saga, en jente Ingemar møter i Småland og senere blir sammen, utvikler seg fra en gutte-jente som helst vil leke med guttene, til en ordentlig jente. Ingemar er sterkt knyttet til moren sin og tar døden hennes tungt. Likevel kommer han gjennom det med hjelp fra vennene sine i Småland.

Filmens handling er lagt delvis til Stockholm og delvis til Småland, begge byer i Sverige, tidlig 50-tallet. I filmen får vi også høre om hvordan livet i en småby er, da Ingemar bor i Småland. Jeg synes at dette miljøet bidrar til å gjøre en ellers så ganske trist film, litt koseligere.


I filmen syntes jeg at det virket som om scener med triste budskap kanskje var litt mørkere enn andre. Dette kan være et virkemiddel som er brukt til å fremheve følelser og tanker. Ellers synes jeg at bildeutsnittet sjeldent var veldig nære. Jeg mener at dette hindrer at vi i filmen følger en bestemt person, men heller åpner litt mer får å følge alle personene vi møter i filmen. Dette kan imidlertid være ganske individuelt. Musikken i denne filmen fortalte meg ikke noe spesielt.

Jeg tror at budskapet til denne filmen er at du skal bry deg om andre mens du kan, ellers vil du angre senere. Dette er fordi Ingemar gjennom hele filmen gjentar en setning som lyder noe liknende dette: "Jeg skulle ha fortalt alt mens hun enda orket". Vi kan ikke forvente at de vi elsker alltid vil være der. Selv synes jeg at filmen bærer et preg av å være bygget for mye på moralen den forteller og litt lite av at den faktisk skal være underholdende. Det er en film som er fin å se, men ikke en film jeg kommer til å se mer enn denne ene gangen.



Bilde hentet fra magps.org og tiff.no



tirsdag 10. februar 2009

Musikkvideo

Musikkvideoen jeg har valgt å dele er "My doorbell" av The White Stripes. For selv om sangen kanskje er litt spesiell, så syntes jeg at musikkvideoen var annerledes og dermed verdt å vise. Sangen er fra deres femte album, "Get Behind Me Satan", som ble gitt ut i 2005. Denne sangen som kan minne om rock er rettet mot de aller fleste og har egentelig ingen spesiell målgruppe.

Teksten handler om en som venter på kvinnen i sitt liv, eller rettere sagt; han lurer på når hun skal ringe på ringeklokken hans. Han vil at hun skal gi en lyd fra seg, men sier også at han ikke trenger noe av hennes medfølelse.

Videoen som er regissert av Emmett Malloy and Brendan Malloy, også kjent som The Malloys (liste over verkene deres her) starter med to jenter som inviterer til en konsert. Vi følger deretter etter publikum som består utelukkende av barn, inn i huset. Denne konserten følger vi både fra publikum sitt og artistene sitt synspunkt. Til slutt ser vi bandet dra av gårde med barn hengende etter seg. Da de til slutt drar, jubler barna. Videoen er altså en fortellende video, men også en konsertvideo.

Det er ikke mange forbindelser mellom videoen og teksten, men det er noen. Blant annet sier han at han har mange venner, noe alle barna kanskje er ment å symbolisere. Dessuten ser han på en liten jente når han sier: 
"Take back what you said little girl
And while you're at it take yourself back too
"
Denne mangelen på sammenheng tror jeg kommer av at en slik musikkvideo som teksten 'beskriver' har blitt lagd så mange ganger før at den ikke ville slått an. Denne videoen er derimot ulik det aller meste og vekker dermed oppsikt.

Til stede i videoen er bandet og en hel skokk med barn. Det kan virke som om de er på et sirkus, eller i hvertfall på et teater eller en kino. Igjen, er det ikke så mye sammenheng mellom miljø og tekst. Likevel er stemningen kanskje det viktigste med filmen. Alle barna jubler og får dermed stemningen til å bli god, man blir positivt innstilt til sangen. 

Det er en del virkemidler som er brukt i videoen. Først og fremst er hele filmen i svart/hvitt. Dette fremmer en ide om at dette kanskje foregår for en god del år siden. Det er også en hel del kryssklipping hvor vi skifter frem og tilbake mellom publikum sitt synspunkt (mot bandet) og artistene sine synspunkter (mot publikum). Dette gjør at det blir en slags kommunikasjon mellom dem. Bildeutsnittet skifter også ofte, i det ene sekundet kan vi ha et oversiktsbilde over publikum og i det andre et nærbilde av et av barna. Dette virkemidlet blir også forsterket av fokus ofte skifter mellom å være nærme og langt borte.

Personlig synes jeg at denne videoen kan virke litt kjedelig, men også at den har flere klipp som gjør at den blir verdt å se. Hvis det er en mening som regisørrene har prøvd å få fram, ville jeg imidlertid prøvd å utdype denne litt mer. Jeg synes at denne videoen viser at The White Stripes vil prøve å være litt annerledes og skille seg ut. Alt i alt gir den meg en helt 'ok' opplevelse.





Bildet er hentet fra FlickrCC

torsdag 5. februar 2009

tirsdag 3. februar 2009

Musikk

Til denne oppgaven valgte jeg sangen "Venn" som er blitt sunget av mange forskjellige artister. Jeg valgte denne sangen fordi jeg husket at jeg hadde hørt den på radio for ikke så veldig lenge siden og fordi den har en tekst som jeg tror jeg kan si noe fornuftig om.

Teksten handler om en som er nedfor og trist. En som har en dårlig dag og føler seg forlatt. Deretter kommer det en som sier at han kan være en venn. De kan være venner og forhåpentligvis vil ting bli bedre. Teksten kan gi et uttrykk for det at det er viktig å bry seg om andre og at det er viktig å se lengere enn seg selv. Den sier også at selv om ingenting kan gjøre alt godt igjen, så kan man hvertfall prøve å være en venn.

Du trenger ikke å ha noen forutsetninger for å skjønne denne teksten, men det er mange metaforer i teksten som man burde skjønne for at teksten skal gi mening. Som for eksempel at "dagen går i stykker", at "håpet trenger krykker" og "troen er blitt sliten ". Gjennom hele sangen blir det også brukt enderim, alle små-versene har linjer som rimer ABAB, og gjentagelser som virkemidler.

Det ingen markante endringer i musikken etter teksten, men fordi versene bare fremføres av en person mens refrenget, den 'glade' delen, fremføres av et helt kor av artister blir dette spesielt fremhevet. Slik er refrenget:

"Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Og jeg – jeg kan være en venn"


Hvis du vil se musikkvideoen kan du gå her:

Bilde fra: FlickrCC

onsdag 28. januar 2009

Mot alle odds

Diktet «Brasil – Norge» er skrevet av forfatteren Lars Saabye Christensen. Det ble utgitt i det samme året som Norge spilte mot Brasil i fotball, nemlig 1998. Diktets motiv er å fremheve at selv om Brasil er uendelig mye større og sterkere enn Norge, vant vi. Handlingen i diktet er det at Norge reiser seg og skyggelegger Brasil. Dette referer til den gangen Norge vant over Brasil i fotball. Temaet som diktet tar opp er at man er kan være sterk selv om man er liten.

Diktet er bygd av fem strofer som blir stadig kortere. I den første strofen handler verselinjene annenhver gang om Norge og Brasil. Den første strofen har en viss rytme, men i resten av diktet er det lite eller ingen rytme. Det er ingen rim i dette diktet, men så rimer det jo heller ikke at Norge skulle slå Brasil. Christensen har brukt mange ord på å få fram sammenligningen mellom Norge og Brasil. Gjentagelser er mye brukt da hele diktet nemlig er bygd opp gjentatte sammenligninger.

Det finnes noen prosaiske trekk i diktet, men det er også bygd opp som et dikt. Verselinjene er korte, noe som kan vise til at en fotballkamp ofte er rask og hektisk. Dikteren har brukt metaforer på å få frem kontrastene mellom Norge og Brasil. Norge er vonde lårhøner, mens Brasil er store og sterke muskler. Dette fremhever også bilder gjennom hele diktet. Besjeling er også i diktet, f.eks. «syngende elv». Norge og Brasil brukes også som metonymier for henholdsvis Norges fotballag og Brasils fotballlag. Egentlig er hele diktet en stor allusjon som refererer til denne store begivenheten.

Der det står at Norge er som våt sement, kan dikteren ha ment at Norge er svak og stygg som i motsetning til Brasil er en syngende elv, nemlig noe vakkert. Lårhøner kan bety noe som ikke er bra og flytende muskler kan indikere at Brasil er store og sterke. En gjedde på grunna vil ha litt problemer, akkurat som Norge i en fotballkamp mot Brasil, en vakende piraja. «... og legger et helt kontinent i kram skygge» kan være synonymt med at Norge reiser seg og viser at vi er større enn Brasil. «Nå er det nordlys i Sør-Amerika, og det snør på Copacabana, i Stryn gror palmene inn i månen, og det regner kaffe resten av natta» er nok et bilde på at Norge og Brasil har byttet plass. Norge er den store og sterke, og Brasil ligger nede og gråter. Gråter så mye at karnevalet må gå med pæler.

Diktet forteller altså om Norge som, i mot alle odds, sto opp og slo store Brasil. En slags moderne David mot Goliat.

Bildekilder: 1 og 2

søndag 25. januar 2009

Lyrikk

Lyrikk er en av de tre hovedsjangrene innen skjønnlitteratur. Det kjennetegnes ofte ved at leses eller synges med en slags rytme og takt. Rim er også ofte en viktig ingrediens.

Lyrikk er, tro det eller ei, ikke særlig viktig for meg. Jeg er hverken særlig musikalsk eller veldig kunstnerisk av meg og følgelig interesserer det meg ikke nevneverdig.

Diktet jeg har valgt er "Nok" av André Bjerke:


"Du styrter meg ned
i et ragnarokk.
En eneste klang
i din røst er nok

Du løfter meg opp
i de saliges flokk.
Et eneste smil
av din munn er nok"

André Bjerke var en forfatter og dikter som levde på 1900-tallet og som utelukkende skrev på nynorsk. Han har skrevet mange dikt for barn, men han har også gitt ut flere stor
e diktsamlinger. Dette er i tillegg til dette har han gitt ut flere krimbøker. Det er til og med blitt sagt at han er en av de fremste krimforfatterne i norsk historie.

Slik jeg forstår det, handler diktet om hvor lett det er å gjøre andre glade eller triste. Det forteller at bare et ord er nok til å gjøre noen lei seg, men også at et lite smil kan gjøre det godt igjen. Jeg valgte diktet fordi jeg likte at det klarte å si det det ville på bare åtte linjer og fordi det hadde et viktig budskap.

Bildet er hentet fra flickrcc

onsdag 21. januar 2009

Digitale fortellinger


Da vi lagde digitale fortellinger var jeg på gruppe med Håvard og Christine. Jeg valgte å være på gruppe med noen, fremfor å være alene fordi man da kan prate sammen og komme med ideer. Da slipper man å gå tom for ideer. Vi fant fort ut at fortellingen vår ikke skulle være en klisjé, men det var vanskelig da det er populært å skrive om de temaene vi fikk utdelt.

Vi prøvde å dele oppgavene mest mulig likt, men vi tok også for oss hverandres deler og ga tilbakemeldinger på det de andre hadde gjort. Dette gjaldt særlig manuset. Siden satte vi oss ned og slo sammen delene. Vi samarbeidet om å finne bilder og musikk. Desverre ble jeg forhindret fra å spille inn lyd på filmen, men det gjorde Christine og Håvard veldig bra. Takk!

Jeg synes produktet vårt ble bra og det er lite jeg ville endret på om jeg kunne. Det var kanskje ikke en helt nyskapende historie, men jeg synes at vi endte opp med et fint kompromiss. Det var mange som hadde laget fine fortellinger i klassen. Spesielt syntes jeg at de filmene hvor de hadde tatt bildene selv. Dette kunne vi også gjort, men igjen ville det krevd ganske mye arbeid.

Spesielt syntes jeg det var interessant å se hvordan man hadde tolket oppgavene. Oppgavene ble nemlig veldig forskjellige selv om vi hadde de samme oppgavene som utgangspunkt.

Etter å jobbet med dette prosjektet, synes jeg at en slik måte å arbeide på ikke føles riktig. Man bruker mye tid på små ting som å finne bilder og musikk, og det blir derfor mindre tid til de viktige tingene som i hvertfall jeg føler jeg lærer mest av, nemlig å skrive manus.

Bildet er hentet fra FlickrCC