Da vi lagde digitale fortellinger var jeg på gruppe med Håvard og Christine. Jeg valgte å være på gruppe med noen, fremfor å være alene fordi man da kan prate sammen og komme med ideer. Da slipper man å gå tom for ideer. Vi fant fort ut at fortellingen vår ikke skulle være en klisjé, men det var vanskelig da det er populært å skrive om de temaene vi fikk utdelt.
Vi prøvde å dele oppgavene mest mulig likt, men vi tok også for oss hverandres deler og ga tilbakemeldinger på det de andre hadde gjort. Dette gjaldt særlig manuset. Siden satte vi oss ned og slo sammen delene. Vi samarbeidet om å finne bilder og musikk. Desverre ble jeg forhindret fra å spille inn lyd på filmen, men det gjorde Christine og Håvard veldig bra. Takk!
Jeg synes produktet vårt ble bra og det er lite jeg ville endret på om jeg kunne. Det var kanskje ikke en helt nyskapende historie, men jeg synes at vi endte opp med et fint kompromiss. Det var mange som hadde laget fine fortellinger i klassen. Spesielt syntes jeg at de filmene hvor de hadde tatt bildene selv. Dette kunne vi også gjort, men igjen ville det krevd ganske mye arbeid.
Spesielt syntes jeg det var interessant å se hvordan man hadde tolket oppgavene. Oppgavene ble nemlig veldig forskjellige selv om vi hadde de samme oppgavene som utgangspunkt.
Etter å jobbet med dette prosjektet, synes jeg at en slik måte å arbeide på ikke føles riktig. Man bruker mye tid på små ting som å finne bilder og musikk, og det blir derfor mindre tid til de viktige tingene som i hvertfall jeg føler jeg lærer mest av, nemlig å skrive manus.
Bildet er hentet fra FlickrCC
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar