Mitt liv som hund

Mitt liv som hund er en svensk film som kom ut i 1985. Den er basert på boken med samme navn som ble utgitt av Reidar Jönsson i 1983 og regissert av Lasse Hallström. Filmen ble veldig godt mottatt av både publikum og kritikere. Den er senere blitt husket som en av de bedre svenske spillefilmene som noen gang er laget. Noen av temaene som filmen omhandler er døden, kjærlighet og det å kunne stole på hverandre.

Filmen handler om Ingemar som bor hjemme med broren og moren sin. Desverre er moren syk og barna driver henne til vannvidd. Derfor sendes Ingemar til slektninger i Småland. Der møter han personer som forandrer livet hans.

I filmens innledning, etter en scene som tydeligvis er et frampek, møter vi Ingemar, broren hans Erik og deres mor. Vi skjønner at brødrene er som de fleste brødre, bråkete og kranglete. Vi får også vite at moren er syk og at hun ikke lenger orker å passe på barna. Med unntak av den første scenen er filmen nesten helt kronologisk.

Gjennom filmen ser vi at Ingemar forandrer seg ettersom han møter nye personligheter. Det er også verdt å legge merke til Saga, en jente Ingemar møter i Småland og senere blir sammen, utvikler seg fra en gutte-jente som helst vil leke med guttene, til en ordentlig jente. Ingemar er sterkt knyttet til moren sin og tar døden hennes tungt. Likevel kommer han gjennom det med hjelp fra vennene sine i Småland.

Filmens handling er lagt delvis til Stockholm og delvis til Småland, begge byer i Sverige, tidlig 50-tallet. I filmen får vi også høre om hvordan livet i en småby er, da Ingemar bor i Småland. Jeg synes at dette miljøet bidrar til å gjøre en ellers så ganske trist film, litt koseligere.

I filmen syntes jeg at det virket som om scener med triste budskap kanskje var litt mørkere enn andre. Dette kan være et virkemiddel som er brukt til å fremheve følelser og tanker. Ellers synes jeg at bildeutsnittet sjeldent var veldig nære. Jeg mener at dette hindrer at vi i filmen følger en bestemt person, men heller åpner litt mer får å følge alle personene vi møter i filmen. Dette kan imidlertid være ganske individuelt. Musikken i denne filmen fortalte meg ikke noe spesielt.

Jeg tror at budskapet til denne filmen er at du skal bry deg om andre mens du kan, ellers vil du angre senere. Dette er fordi Ingemar gjennom hele filmen gjentar en setning som lyder noe liknende dette: "Jeg skulle ha fortalt alt mens hun enda orket". Vi kan ikke forvente at de vi elsker alltid vil være der. Selv synes jeg at filmen bærer et preg av å være bygget for mye på moralen den forteller og litt lite av at den faktisk skal være underholdende. Det er en film som er fin å se, men ikke en film jeg kommer til å se mer enn denne ene gangen.



Bilde hentet fra magps.org og tiff.no