Mot alle odds

Diktet «Brasil – Norge» er skrevet av forfatteren Lars Saabye Christensen. Det ble utgitt i det samme året som Norge spilte mot Brasil i fotball, nemlig 1998. Diktets motiv er å fremheve at selv om Brasil er uendelig mye større og sterkere enn Norge, vant vi. Handlingen i diktet er det at Norge reiser seg og skyggelegger Brasil. Dette referer til den gangen Norge vant over Brasil i fotball. Temaet som diktet tar opp er at man er kan være sterk selv om man er liten.

Diktet er bygd av fem strofer som blir stadig kortere. I den første strofen handler verselinjene annenhver gang om Norge og Brasil. Den første strofen har en viss rytme, men i resten av diktet er det lite eller ingen rytme. Det er ingen rim i dette diktet, men så rimer det jo heller ikke at Norge skulle slå Brasil. Christensen har brukt mange ord på å få fram sammenligningen mellom Norge og Brasil. Gjentagelser er mye brukt da hele diktet nemlig er bygd opp gjentatte sammenligninger.

Det finnes noen prosaiske trekk i diktet, men det er også bygd opp som et dikt. Verselinjene er korte, noe som kan vise til at en fotballkamp ofte er rask og hektisk. Dikteren har brukt metaforer på å få frem kontrastene mellom Norge og Brasil. Norge er vonde lårhøner, mens Brasil er store og sterke muskler. Dette fremhever også bilder gjennom hele diktet. Besjeling er også i diktet, f.eks. «syngende elv». Norge og Brasil brukes også som metonymier for henholdsvis Norges fotballag og Brasils fotballlag. Egentlig er hele diktet en stor allusjon som refererer til denne store begivenheten.

Der det står at Norge er som våt sement, kan dikteren ha ment at Norge er svak og stygg som i motsetning til Brasil er en syngende elv, nemlig noe vakkert. Lårhøner kan bety noe som ikke er bra og flytende muskler kan indikere at Brasil er store og sterke. En gjedde på grunna vil ha litt problemer, akkurat som Norge i en fotballkamp mot Brasil, en vakende piraja. «... og legger et helt kontinent i kram skygge» kan være synonymt med at Norge reiser seg og viser at vi er større enn Brasil. «Nå er det nordlys i Sør-Amerika, og det snør på Copacabana, i Stryn gror palmene inn i månen, og det regner kaffe resten av natta» er nok et bilde på at Norge og Brasil har byttet plass. Norge er den store og sterke, og Brasil ligger nede og gråter. Gråter så mye at karnevalet må gå med pæler.

Diktet forteller altså om Norge som, i mot alle odds, sto opp og slo store Brasil. En slags moderne David mot Goliat.

Bildekilder: 1 og 2

Lyrikk

Lyrikk er en av de tre hovedsjangrene innen skjønnlitteratur. Det kjennetegnes ofte ved at leses eller synges med en slags rytme og takt. Rim er også ofte en viktig ingrediens.

Lyrikk er, tro det eller ei, ikke særlig viktig for meg. Jeg er hverken særlig musikalsk eller veldig kunstnerisk av meg og følgelig interesserer det meg ikke nevneverdig.

Diktet jeg har valgt er "Nok" av André Bjerke:

"Du styrter meg ned
i et ragnarokk.

En eneste klang
i din røst er nok

Du løfter meg opp
i de saliges flokk.
Et eneste smil
av din munn er nok"

André Bjerke var en forfatter og dikter som levde på 1900-tallet og som utelukkende skrev på nynorsk. Han har skrevet mange dikt for barn, men han har også gitt ut flere stor

e diktsamlinger. Dette er i tillegg til dette har han gitt ut flere krimbøker. Det er til og med blitt sagt at han er en av de fremste krimforfatterne i norsk historie.

Slik jeg forstår det, handler diktet om hvor lett det er å gjøre andre glade eller triste. Det forteller at bare et ord er nok til å gjøre noen lei seg, men også at et lite smil kan gjøre det godt igjen. Jeg valgte diktet fordi jeg likte at det klarte å si det det ville på bare åtte linjer og fordi det hadde et viktig budskap.

Bildet er hentet fra flickrcc

Digitale fortellinger

Da vi lagde digitale fortellinger var jeg på gruppe med Håvard og Christine. Jeg valgte å være på gruppe med noen, fremfor å være alene fordi man da kan prate sammen og komme med ideer. Da slipper man å gå tom for ideer. Vi fant fort ut at fortellingen vår ikke skulle være en klisjé, men det var vanskelig da det er populært å skrive om de temaene vi fikk utdelt.

Vi prøvde å dele oppgavene mest mulig likt, men vi tok også for oss hverandres deler og ga tilbakemeldinger på det de andre hadde gjort. Dette gjaldt særlig manuset. Siden satte vi oss ned og slo sammen delene. Vi samarbeidet om å finne bilder og musikk. Desverre ble jeg forhindret fra å spille inn lyd på filmen, men det gjorde Christine og Håvard veldig bra. Takk!

Jeg synes produktet vårt ble bra og det er lite jeg ville endret på om jeg kunne. Det var kanskje ikke en helt nyskapende historie, men jeg synes at vi endte opp med et fint kompromiss. Det var mange som hadde laget fine fortellinger i klassen. Spesielt syntes jeg at de filmene hvor de hadde tatt bildene selv. Dette kunne vi også gjort, men igjen ville det krevd ganske mye arbeid.

Spesielt syntes jeg det var interessant å se hvordan man hadde tolket oppgavene. Oppgavene ble nemlig veldig forskjellige selv om vi hadde de samme oppgavene som utgangspunkt.

Etter å jobbet med dette prosjektet, synes jeg at en slik måte å arbeide på ikke føles riktig. Man bruker mye tid på små ting som å finne bilder og musikk, og det blir derfor mindre tid til de viktige tingene som i hvertfall jeg føler jeg lærer mest av, nemlig å skrive manus.

Bildet er hentet fra FlickrCC