Musikkvideo

Musikkvideoen jeg har valgt å dele er "My doorbell" av The White Stripes. For selv om sangen kanskje er litt spesiell, så syntes jeg at musikkvideoen var annerledes og dermed verdt å vise. Sangen er fra deres femte album, "Get Behind Me Satan", som ble gitt ut i 2005. Denne sangen som kan minne om rock er rettet mot de aller fleste og har egentelig ingen spesiell målgruppe.

Teksten handler om en som venter på kvinnen i sitt liv, eller rettere sagt; han lurer på når hun skal ringe på ringeklokken hans. Han vil at hun skal gi en lyd fra seg, men sier også at han ikke trenger noe av hennes medfølelse.

Videoen som er regissert av Emmett Malloy and Brendan Malloy, også kjent som The Malloys (liste over verkene deres her) starter med to jenter som inviterer til en konsert. Vi følger deretter etter publikum som består utelukkende av barn, inn i huset. Denne konserten følger vi både fra publikum sitt og artistene sitt synspunkt. Til slutt ser vi bandet dra av gårde med barn hengende etter seg. Da de til slutt drar, jubler barna. Videoen er altså en fortellende video, men også en konsertvideo.

Det er ikke mange forbindelser mellom videoen og teksten, men det er noen. Blant annet sier han at han har mange venner, noe alle barna kanskje er ment å symbolisere. Dessuten ser han på en liten jente når han sier: 

"Take back what you said little girl
And while you're at it take yourself back too"

Denne mangelen på sammenheng tror jeg kommer av at en slik musikkvideo som teksten 'beskriver' har blitt lagd så mange ganger før at den ikke ville slått an. Denne videoen er derimot ulik det aller meste og vekker dermed oppsikt.

Til stede i videoen er bandet og en hel skokk med barn. Det kan virke som om de er på et sirkus, eller i hvertfall på et teater eller en kino. Igjen, er det ikke så mye sammenheng mellom miljø og tekst. Likevel er stemningen kanskje det viktigste med filmen. Alle barna jubler og får dermed stemningen til å bli god, man blir positivt innstilt til sangen. 

Det er en del virkemidler som er brukt i videoen. Først og fremst er hele filmen i svart/hvitt. Dette fremmer en ide om at dette kanskje foregår for en god del år siden. Det er også en hel del kryssklipping hvor vi skifter frem og tilbake mellom publikum sitt synspunkt (mot bandet) og artistene sine synspunkter (mot publikum). Dette gjør at det blir en slags kommunikasjon mellom dem. Bildeutsnittet skifter også ofte, i det ene sekundet kan vi ha et oversiktsbilde over publikum og i det andre et nærbilde av et av barna. Dette virkemidlet blir også forsterket av fokus ofte skifter mellom å være nærme og langt borte.

Personlig synes jeg at denne videoen kan virke litt kjedelig, men også at den har flere klipp som gjør at den blir verdt å se. Hvis det er en mening som regisørrene har prøvd å få fram, ville jeg imidlertid prøvd å utdype denne litt mer. Jeg synes at denne videoen viser at The White Stripes vil prøve å være litt annerledes og skille seg ut. Alt i alt gir den meg en helt 'ok' opplevelse.

Bildet er hentet fra FlickrCC